Siden første bind kom ut i 2012 er bøkene om Skogsmatrosenav anmeldere, historikere og publikum mottatt med enenormt postiv respons. Den salgsmessige suksessen eroverveldende. Oppmerksomheten Michelet gir til sjøfolkeneer av uvurderlig betydning forettertiden og med denanerkjennelse krigsseilernefortjener. En ytterligere effekt er den innsikt leserne får i det tidsbildet som beskrives.For å gi liv til bøkene og karakterene maler forfatteren her med bred pensel. Da som nå, er fotballet tema som opptar. Det er i denne sammenhengen vår lille oppmerksomhet kommer inn.
I seriens første bok er vi helt på slutten av 30-tallet. Gutta ombord diskuterer fotball og en rekke av datidens lag. Daglig leder i MIF, Per Fjeld-Olsen,reagerer påat det her er en mangel i boka. 30-årenes storlag i norsk fotball, Mjøndalen I.F, blir ikke nevnt! Med 6 cupfinaler hvorav 3 med seier mådetvære måte på hvor uopplyste sjøfolkakan være. En noe indignert e-postbli sporen streks sendt forfatteren. I dennefinner vi blantannet følgende:Hvordan kan gutta på Tomar sitte å diskutere norsk fotball uten å nevne Mjøndalen? Cupmester i 33, 34 og 37. Tapende cupfinalist i 31,36 og 38, mao datidens absolutte topplag. Husk også at du har med gutter fra Hyggen, Holmestrand, Svelvik og Skollenborg.
Til vår glede kommer nå svaret på side 415 i verkets bind 4. Vi siterer herfra:
Klokka ni løser Bønna av Halvor ved roret. «Jeg har stått der ute og hatt vondt i magan», sier Bønna. «Sjuk?». «Nei, jeg sto og så for meg at Bruntrøyene slo Aristokratene i cupfinalen.» «Bruntrøyene ?» sier Halvor. «Har du stått her og tenkt på at Fredrikstad taper for Mussolinis brunskjorter?» «Mjøndalen for pokker, » sier Bønna. «Fordømte bondetullinger, men de gjør det ofte skærpt i norgesmesterskapet.» «Noe NM her det vel ikke i Norge nå, «sier Halvor. «Nordisk Tidende har skrevet plenty om hvordan idrettsfolka hjemme boikotter alle nazistiske arrangementer og holder stevner i det skjulte. Skal det bli cupfinale i høst, må det bli på en bortgjent bane i ville skauen.» «Urettferdig ,» sier Bønna. «Blir`e finale i villmarka, får bondetullingene en klar fordel. Våre gutter i rødt og hvitt kommer`nte til å se skogen for bare trær og brune trøyer.» «Jeg kank`ke tenke meg at det blir noen finale.» «Fælt å tenke på likevel, » sier Bønna. «Jeg blir helt kneskjælven av det.»
Så langt alt vel og vi med en plass i historien. Med en til tider kverulerende anlagt daglig leder er vi dog ikke helt ferdig. Beskrivelsene av vårt lag faller ikke helt i hans smak noe som avstedkommer en ny e-post til forfatteren. I denne står det: Med stor glede ser jeg at Mjøndalen på side 415 i Blodige strender får en plass i historien. Svært takknemlig for dette og håper min påminnelse om forholdet var til nytte. Må dog få påpeke at din rollefigur «Bønna» dessverre er svært uopplyst hva gjelder laget. Bønna mener bestemt at vårt lag er noen «fordømte bondetullinger». Til Bønna kan jeg opplyse at det så vidt meg bekjent ikke var en enste bonde på laget. Tilnærmet samtlige spillere var fra arbeiderklassen og svært mange hadde sitt daglige virke ved papirfabrikkene langs Drammenselva, så som Mjøndalen Cellulose, Krokstad Cellulose, Albion Paper Mill, Eker Papirfabrikk. En av grunnene til at MIF ble gode på 30-tallet var nettopp bakgrunnen fra arbeiderklassen, ved at det på fabrikkene var ulike former for driftsstans.
En svært hyggelig ogfotballkyndig Jon Michelethar i et lengre svar på e-posten gitt følgende tilbake:Bønna er en fordomsfull bygutt som ikke forstår at fotballen i Norge grodde opp rundt papirfabrikker, til og med på ganske små plasser som Geithus og Ranheim. Jeg skal se om jeg får med en av bruntrøyenes storkamper mot Viking i bind 5.
Med dette og flere andre godord fra forfatterenom Mjøndalen har daglig leder heldigvis slått seg til ro i saken.
For de som ikke har lest bøkene om Skogsmatrosen, gir vi våre varmeste anbefalinger.Ta de med på ønskelista nå til jul. Finnes også som lydbok.
