En svært avholdt hedersmann, keeper og ikke minst keepertrenerlegende døde fredfullt lørdag 4 juni på lindrende avdeling på Bråta i Mjøndalen, med sine nærmeste rundt seg.
Minneord
Runar Nilsen er død. En legende i MIF. Det er derfor vi skal minnes ham. Som målvakt i MIF i mer enn 30 år, som juniorspiller, A-lagskeeper og veteran. Og som trener i over 40 år. Og – ikke minst som menneske. Med en personlighet som representerte klubbens verdier: samhold – fellesskap og klubbfølelse – og ikke minst en person som alltid gledet seg ved å kunne gjøre noe for klubben, gjøre noe sammen med andre. Han var rett og slett en god venn. Alltid blid. – Et av menneskehetens mest fundamentale behov er å få høre til. Å få drive med noe. Å lykkes sammen med andre, fordi det skaper engasjement og entusiasme. Slik var Runar. Derfor kjenner vi allerede på savnet, og minnene som vi trekkes imot. Vissheten om at døden ikke skal viske folk ut.
Jeg ble først kjent med Runar i 1957, da han som guttespiller «nesten aleine» sørga for at MIFs juniorlag slo DBK i KM finalen på Gulskogen. DBK var store favoritter, men Runar bidro til en noe heldig 2-1 seier med glimrende keeperspill. Ei uke seinere ble juniorlaget også fylkesmestere. Runar holdt buret reint. – Året etter, i 1958 fikk Runar sin debut på A-laget, men ble ikke fast i A-laget før i 1960, da Oddvar Borgersen la opp. Som juniorspiller fikk Runar flere kretslagskamper for Drammen & Omegn samt en juniorlandskamp, dog som reserve. I perioden 1960 til 1974, altså i 15 sesonger spilte Runar 143 obligatoriske kamper, og 327 A-kamper totalt for MIF. Han fikk også kretslagskamper på 60-tallet, i sterk konkurranse med A-landslagsspillerne Kåre Aasgaard, Willy Aronsen og Inge Thun. Det sier mye om Runars kvaliteter som målvakt. Hans styrke var strekspillet og reaksjonshurtigheten. Og – å score på Runar i en «en-mot-en situasjon» var ekstremt vanskelig.
Runar kunne være kritisk til egne prestasjoner. Han la ofte for mye press på seg sjøl, noe som sikkert skyldes hard konkurranse om keeperplassen i MIF i hele hans karriere: Oddvar Borgersen, Torbjørn Nilsen, Jan Erik Larsen og Knut Graff. Men selv om han ble benka ved flere anledninger, opplevde Runar flere opprykk, som toppet seg med opprykket til eliteserien i 1971 – og cupfinale i 1968.
Som trener var Runar unik. Han var spesielt opptatt av utvikling, både ved å styrke målvaktenes svake sider, men også å gjøre de sterke sidene enda bedre. Og – han var opptatt av de mentale prosessene, som kanskje er spesielt viktig hos målvakter. Det å tru på seg sjøl. «Stå oppreist og vær stolt av egne kvaliteter. Ha trua på deg sjøl. Stol på egne ferdigheter!». – Runar har trent en rekke målvakter i MIF i mer enn 40 år, mest kjent er kanskje landslagsspillerne Jan Erik Olsen og Roy Amundsen.
Runar har mottatt en rekke priser i MIF, blant annet klubbens hederstegn i 1973, gullmerket i 2005 og statuetten i 2010. Statuetten henger spesielt høyt i MIF. For å få den må du ha bidratt på høyt nivå både sportslig og administrativt. Runar er en av 30 MIF medlemmer som har mottatt statuetten, siden den første gang ble utdelt i 1930. Etter at Runar ga seg som trener i MIF Fotball, ble han valgt inn i MIF Representantskapet – og var medlem der like inn til sin død.
Vi ønsker å minnes Runar for den plassen han hadde i MIF, og i livene våre. Vi trekkes automatisk mot savnet og minnene om ham. Vi beundra og brydde oss om ham, for det han gjorde.
TAKK Runar.
Boye
samt en rekke medspillere og MIF patrioter
Runar bisettes i Mjøndalen kirke den 17 juni kl. 14:00.
