Fra Bronselaget kjenner vi navn som Jørgen Juve, Reidar Kvammen, Magnar Isaksen og Arne Brustad. Troppen var på 17 spillere, av disse hele 6 fra Lyn. Norges to beste lag på andre halvdel av 30-tallet var udiskutabelt Fredrikstad og Mjøndalen. Hvor mange spillere fra disse to klubbene var med i troppen til OL? Kun en – Arne Ileby fra FFK. For sikkerhets skyld som ubenyttet reserve. Med andre ord – ingen fra Mjøndalen I.F. 80 år etter fremstår dette kanskje som enda mer mystisk enn hva det måtte gjort den gangen. Det blir som om ingen fra Rosenborg er aktuelle til dagens landslagstropp.
Fotballmagasinet Josimar har i utgave 4/16 en omfattende og svært god artikkel om Bronselaget. Om spillervalgene til den legendariske landslagssjefen Asbjørn Halvorsen skriver Josimar: Han er liten av vekst, men har et ganske stort hode. Ligner litt på Napoleon i grunnen, i dobbelt forstand. Han har samlet all makt i norsk fotball sine hender. Han sitter i UK sammen med et par andre, men det er Halvorsen som tar ut laget. Trener laget. Og styrer hele NFF. Hele fem av spillerne kommer altså fra Lyn, seks hvis vi tar med reserven Fredrik Horn. Dersom Luis de Brettevile ikke hadde måttet melde avbud, hadde antallet vært opp i sju. Dette er ganske underlig ettersom aristokraten fra Oslo ikke er periodens beste lag. Lyn står sterkt regionalt og vinner kretsmesterskapene i 1930, 1935, 1936 og 1937, men går aldri til topps nasjonalt. Der er det Mjøndalen og Fredrikstad som dominerer. Mjøndalen var det store laget tidlig på 1930-tallet, med tanksenteren Einar «Gubbe» Andersen som frontfigur. «Gubbe» fikk riktignok noen landskamper på slutten av 1930-tallet, men sliter åpenbart med UKs tillit. Kanskje han ikke er moralsk nok. Heller ikke de andre spillerne fra dette robuste MIF-laget går hjem hos UK, en skjebne de deler med alle de sterke spillerne fra Fredrikstad. Pressen nøler ikke med å påpeke dette paradokset. Det blir ikke spart på kruttet. I Østfold og Buskerud mener man at Asbjørn Halvorsen må ha fått solstikk. Han er riktignok kortvokst, men har til gjengjeld et usedvanlig stort hode. Dette bruker han ikke til å tenke med, men det eksponerer ham for mye sol.
Før avreisen til OL i Berlin skal landslaget gjennom en kamp mot Sverige i Stockholm.Som en forberedelse til denne kampen bestemmer NFF seg for at laget først skal prøve seg mot selveste Mjøndalen Idrettsforening.
Som referat frakampen siterer vi fra side 89 i vår jubileumsbok fra 75-års jubileet i 1985: Kampen mot landslaget var tenkt som men match for å finplukke landslaget som skulle spille mot Sverige 4 dager senere, men kampen ble en stor triumf for de brune. Over 7000 mennesker var til stede på Marienlyst denne onsdags kveld 23. juli. Helt fortjent vant MIF 1-0 etter et knallskudd av Gubbe som sammen med Nordby`n var MIFs beste, men også backparet Hans og Roald gjennomførte en glimrende kamp, ja, det var lett å se at Roald kom med stormskritt. Oddmund spilte også stort i forsvaret der han regjerte med stor kraft og taklingsstyrke.
Josimar skriver om kampen: Det blir en kamp med mye prestisje, i hvert fall fra Mjøndalens side. De spiller som gjelder det livet og slår landslaget med 1-0. Gubbe scorer målet, selvfølgelig. Landslagsledelsen har problemer igjen. Hvorfor kan dere ikke like godt sende Mjøndalens lag til Stockholm spør pressen.
Lokalavisenefra denne tiden er historiefortelling på det høyeste nivået. I dagene for våre kamper kan vi innimellom borgerkrig i Spania ogforferdelig tørke i de Forente Stater lese om feiring av Herman Wildenvey den 20. juli 1936. I utmalende artikler fra rettenkan vi også få med oss en fornøyelig historie om forhenværende lennsmann Horgen som harhatt en litt uheldig episode i Drammen. Visstnok kjørt i beruset tilstand i Drammen.I rettsaken føres det troverdige vitner som er helt klare på at en mann på 90 kilo ikke blir beruset av en halv madeira og halv pils.Både Drammens Tidende og Fremtiden har som seg hør og børoppslag om kampenmot landslaget.
Fra innholdet refererer vi følgende godbiter:
DT 24.07: ET PENT OVERSKUDD. Regnskapet fra gårsdagens kamp viser en bruttoinntekt på kr. 6.500. Det gir kr. 1.600 på Drammen Kommune og ca 2.000 på Mjøndalen og ca 2.000 til Landsforbundet. Det må sies å være et smukt resultat. (I parentes – datidens kr. 6.500 utgjør med dagens kroneverdi ca kr. 230.000.) Billettprisene til kampen på Marienlyst var for øvrig kr. 1,50 for tribunebillett, kr. 1 for ståplass voksen og kr. 0,50 for ståplass barn. Forhåndssalg både i Drammen og Mjøndalen.
DT 24.07 med utdrag fra hva hovedstadspressen skriver:
Aftenposten: Mjøndalen leverer en meget god kamp og det og det er vel unødvendig å opplyse om at seieren var populær i Drammen.
Tidens Tegn: Mjøndalen hadde intet å tape dennegang, mens landslaget var prisgitt et publikum som intet øieblikk lot landslagsspillerne på banen føle at de tilhørte samme nasjon.
Fremtiden slå i sin overskrift kort og godt fast: Mjøndalen var bedre enn landslaget. Dagens menn Gubbe og Nordby.
Landslaget som etter kampen mot MIF drar direkte til Stockholm for kampen mot Sverige er naturlig nok rimelig nederlagsdømt. Landslagssjef Halvorsen jobber intenst med spillere og taktikk. Som resultat – en flott 4-3 seier over Sverige etter å ha ledet 4-1. Bronselaget er født og klare til å reise til Berlin. Som en siste forberedelse ønsker NFF igjen å spille en kamp mot våre gutter. Vi lar igjen jubileumsboka referere fra kampen: Ca 10.000 mennesker hadde funnet veien til Ullevål for å se landslaget knuse disse «gutta fra landet». Brustad og Kvammen spilte godt for landslaget, men Mjøndalen var på høyde og spesialt gode var vår venstreside med Trusj og Jørgen. Sistnevnte fant seg virkelig til rette på vingen, og to minutter før pause gir han MIF 1-0 ledelse. Umiddelbart etter pausen finner Bjarnes frispark «Kjeksen» i senter og 2-0. Atter værer publikum en sensasjon, men den blir bare halv da Sverre Hansen og Alf Martinsen scorer to mål for laget med flagget på brystet. 2-2 og landslaget hadde ikke fått sin etterlengtede revansje.
DT skriver etter denne kampen blant annet: Det er ikke Mjøndalens skyld om ikke landslaget vender hjem med olympisk laubær. De har sandelig gjort sitt. De har levert landskamper med fart, kraft og fair spill som har tvunget landslaget til virkelig å ta i. Det var atter enheten som høstet triumfer. Riktignok blev det bare uavgjort, men uavgjort på bortebane er jevngodt med seier. Mjøndalen var særlig i første halvtid i aller beste spillehumør. De forsvarte sig i enhver kritisk situasjon med en genialitet som man lenge skal lete efter maken til. Mjøndalens fornemste mann må vi denne gang si var Jørgen Hval. Han var effektiviteten selv. Hadde det ikke allerede foreligget anmeldelse av vårt olympialag så hadde ikke Brustad kommet med nedover. Det er nemlig slik ved olympiske konkurranser at alle anmeldelser må foreligge i god tid. (Understrekningen er for denne artikkelens regning. Til info kan vi også ta med at den samme Jørgen ble tatt ut til revansjekamp mot Tyskland på Olympiastadion i 1937.)
Fremtiden slår til meden tabloid overskrift: Bør Mjøndalen bli vårt representsjonslag?
Om Bronselagets prestasjoner i Berlin anbefaler vi Josimar nr 4/16 for videre lesning. Kampen mot Tyskland ble spilt kun en drøy uke etter siste uavgjortkamp mot MIF.DT setter den 8. augusten overskrift med:«Norges navn gikk over hele verden. Mjøndalen hadde del i seieren.» Videre står det blant annet: Men i all seiersrus som gikk over landet i går og hos nordmenn i Berlin var det sikkert en og annen som tenkte på Mjøndalen, sikkert også noen av våre 11, det vilde å være å håpe at det var. Mjøndalen hadde del i seieren i går!
På bildet under våre gutter fra denne tiden. Riktignok 1937-laget, men med stort sett samme besetning som i 1936.
Fra venstre nederste rekke: Roald Amundsen, Sverre Nordby og Hans Andersen. Fra venstre øverste rekke: Bjarne Pettersen, Arthur Simensen, Jørgen Hval, Oddmund Andersen, Einar Gubbe Andersen, Trygve Halvorsen, Åge «Sonny» Nilsen, Harald Temte,
PS: Vi kommer til finalen i Norgesmesterskapet senere på høsten i 1936. Tap 0-2 for Fredrikstad foran 15.000 tilskuere på Ullevål i ufyselig vær. Nytt finaleoppgjør mellom de to samme klubbene i 1937. Nå 20.000 innenfor portene på Ullevål. Denne gangen seier til oss med 2-1 etter mål av Bjarne Pettersen og Jørgen Hval. For sikkerhets skyld de to samme klubbene i finale også i 1938. 3-2 til FFK etter ekstraomganger. 30-tallet avsluttes med tap for Sarpsborg i kvartfinalen i 1939. En fantastisk epoke for det brune laget med 6 NM-finaler på 8 år, hvorav 3 med seier. Seier og uavgjort mot landslaget, men ingen med på Bronselaget.
