Minneord:
MIFs grunnverdier og kultur bygger blant annet på idrettsglede, innsats, fellesskap, samhold og stolthet. En av de store i MIF, og en av de som åpenbart stod for disse verdiene, var Åge. I alt han foretok seg som spiller, trener og leder i MIF – i A-lagssammenheng i perioden 1950-1980 i både fotball og bandy – gikk han foran som et stort og godt eksempel. Han var rett og slett brun tvers igjennom og ble et stort forbilde for oss som representerte en yngre generasjon, men som likevel fikk oppleve gleden ved å få spille sammen med Åge.
Som 17-åring debuterte Åge på MIFs A-lag i både fotball og bandy. Sammen med Asbjørn (Kristiansen) ble Åge vårt forbilde. Innsats og tæl preget Åge, en goalgetter som spiss i fotball, og en toppscorer med A-lagets hardeste skudd i bandy. En spiller som ga absolutt alt til enhver tid, i alle kamper og treninger. Han oppnådde 418 A-kamper i fotball gjennom 16 sesonger, og 295 A-kamper i bandy før han la opp i 1972 etter hele 22 A-lagssesonger. I så måte, i MIF kun «slått» av Tore Walther Kristiansen. – Åge fikk kretslagskamper i fotball og A-landskamper i bandy. Hans største øyeblikk var hans deltagelse i VM-1961, da han som eneste MIF spiller fikk representere Norge, og der en av kampene ble spilt i Mjøndalen, kampen mot Sovjetsamvelde foran 4 000 tilskuere..
Som trener hadde Åge en lang og fantastisk karriere i både fotball og bandy. Han var spillende trener i MIF Bandy, da vi etter 22 år ble Norgesmester i 1969, et av Åges største og stolteste øyeblikk. Og, han var ikke mindre stolt, da han som trener i fotball fikk MIFs A-lag opp i eliteserien i 1971, for første gang siden nedrykket våren 1950; det året da han debuterte som spiller. Likeledes trente han MIFs A-lag i fotball til 6. plass i eliteserien i 1975. Han ble kåret til månedens trener et par ganger denne høsten, da MIF tok flere poeng enn noen av de øvrige eliteserielagene. – Åges siste trenerjobb i MIF var i bandy i 1979/80, da A-laget hadde en av sine beste sesonger og var Norges beste lag– et år da MIF endog hevdet seg overraskende bra i Europacupen, selv mot det russiske storlaget Jenisej.
For sin innsats i MIF har Åge fått så vel hederstegn som statuetten, sistnevnte en pris som henger svært høyt i klubben.
I jobbsammenheng dro Åge fra Mjøndalen til Hallingdal på 80-tallet. Der hadde han også stor suksess som trener i Geilo. Senere flyttet han til Vestlandet og trente blant annet Os Turn i noen sesonger. På 90-tallet slo han seg ned på Sotra og ble nærmest en legende i Øygarden, før han kom tilbake til «Mjøndalen» og Eikertun nå i 2021. Det bør nevnes at Åge har fått en rekke utmerkelser underveis i sin karriere, både som trener og leder. Kort kan nevnes utmerkelser fra Os Turn, fra Øygarden FK, fra Hordaland Idrettskrets – og det han kanskje satte høyest av sine mange priser på Vestlandet, kåringen som «Årets trenerildsjel» i 2005 av Norsk Fotballtrenerforening.
Åge bidro sterkt til utbyggingen av anleggene i Straume Idrettspark (kunstgressbane, klubbhus, stor fotballhall, flerbrukshall m.m), der han møtte opp kl 07.00 hver dag (hverdag og helg) for å utføre diverse oppgaver, de siste åra både rydding, vasking av garderober m.m. Oppgaver som er viktige, men nødvendige for en liten klubb – oppgaver som han gjennomførte helt til det siste.
Åge var «brun» hele livet. På slutten var han sterkt redusert, men han kan være stolt over sine mange gjøremål og sin innsats for idretten i nær sagt samtlige av sine 88 år. Og – han fortjener all mulig ros for sine mange år i MIF. På grunn av sin sykdom, tror jeg ikke Åge var redd for døden. Han var i godt humør og i «god form», da jeg besøkte ham på Eikertun. Og – han tenkte på Mjøndalen og på MIF. Hans siste ord til meg var: «Kan jeg bli med deg hjem, Boye!» For noen er døden den ultimate frihet, både for den som dør og for de pårørende. Slik tror jeg Åge følte det. Men han skal minnes!
På vegne av alle de som spilte sammen med Åge, og som hadde ham som trener:
TAKK FOR INNSATSEN OG SAMARBEIDET, ÅGE!
Boye
